Den vanskelige kjærligheten

En god venn er en som tar belastningen med å fortelle oss ubehagelige sannheter. Intensjonene er gode, og det ligger ekte omtanke bak. I denne boken ønsker vi å gi uttrykk for våre blandede følelser overfor USA – direkte inspirert av mannen som har gjort det mulig for oss, og millioner av studenter fra hele verden, å bli kjent med oss selv og verden på en helt ny måte - senator J. William Fulbright.

Kathrine Aspaas

Redaktør

Toget bukter seg gjennom de flate våtmarkene utenfor New York City. Finanskrisen hyler rundt hjørnene og USAs nest rikeste mann, Warren Buffet, søker finansiell sikkerhet nettopp i toget der jeg sitter denne junidagen i 2011 – i Amtrak – i trauste jernbaneaksjer. ”Keep to what you know”, er den garvede investorens uslitelige motto. Avisene forteller om førstedame Michelle Obamas innbitte kamp mot fett og sukker – mot overvekten som i økende grad truer den amerikanske folkehelsen – slett ikke ukontroversielt i landet med noen av verdens største sukkerprodusenter.

Selv sitter jeg og kjenner på den intense gleden som alltid fyller meg når jeg kommer til Amerika. Luktene – av pretzels og grillet mais  – de nye bøkene hos Barnes & Nobles – valnøttmuffinsen hos Starbucks – for ikke å snakke om musikken. Jeg er bekymringsfullt villig til å se gjennom fingrene med betydelige utenrikspolitiske overtramp fra landet som har fostret George Gershwin, Ella Fitzgerald, John Williams og Stevie Wonder.

I togsetet ved siden av meg sitter en mann og leser The Snowman – av Jo Nesbø. Foran ham igjen sitter en ung jente fordypet i The Girl with the Dragon Tattoo av svenske Stieg Larsson. Skandinavisk krim er det helt store i USA denne sommeren, og det slår meg nok en gang at New York Times-spaltisten Thomas L. Friedman har truffet den globale spikeren midt på hodet med sin bestselgende bok Verden er flat. Den globaliserte verden i et nytt århundre. Vi har tilgang på de samme bøkene – ser de samme filmene – ler av de samme YouTube-klippene av pianospillende hunder, mens små Idol-deltagere fra Jemen synger så kulturelle fordommer smelter og tårene triller over hele den flate verden. Verden drives så til de grader fremover av myk makt. Selskaper som Google, Facebook og Apple lukter av kommunikasjon, gode relasjoner og fete overskudd, mens det lukter død, dårlig omdømme og gigantiske budsjettunderskudd av den tradisjonelle harde makten.

Hard mot de harde
Underskudd lukter det også av den tunge industrien, og ingen steder kjennes dette mer smertefullt enn i Detroit. Bil er så uendelig mye mer enn bare bil i USA – den er selve symbolet på frihet og mobilitet. Derfor er det mer enn alvorlig at amerikanske bilmerker så å si har for­svunnet helt ut av amerikansk populærkultur de siste ti årene. Der Elvis og Johnny Cash fløt gjennom 50- og 60-tallet i digre, flate Cadillacs, kjører dagens amerikanske helter japanske og europeiske biler.

Aller klarest kommer dette frem i TV-serien Entourage, der biler er oksygen for gutter, slik sko og klær var det for jentene i Sex and the City. De fete bilene i serien er ikke amerikanske. De er tyske (Mercedes S-klasse), italien­ske (Maserati) eller japanske (Lexus). Klarere kan dommen ikke bli: Ungdommen drømmer ikke lenger om en amerikansk bil. USA har tapt kampen på hjemme­bane. Japanske Toyota har i flere år på rad solgt flere biler i USA enn både Ford og Chrysler.

Og det stopper ikke her. I sin hardnakkede tro på menneskets frie valg, har USAs befolkning lenge valgt kortsiktig nytelse fremfor å jobbe for langsiktige mål, og symptomene er mange: Høyt forbruk og lav sparing over lang tid. Et økende antall barn som dropper ut av skolen. En stadig mer overvektig befolkning. Et finansmarked som belønner kortsiktighet. En Kongress der politikerne stirrer på egne posisjoner, og nekter å samarbeide for landets beste.

De som har besøkt USA de siste ti årene – og det er mange, for dollaren er billig – har sikkert lagt merke til at disken på apotekene er proppfull av brus og sjokolade. Legemidlene er henvist bakover i lokalet. Sjokolade som legemiddel. Snakk om å sette trøstespisingen i system, tenker jeg i mitt myke togsete og putter nok en peanøtt­fylt M&M i munnen – sjokolademerket fra 1941 holder i det minste stand – utnevnt til sjokoladen for det nye millenniet, og mer populær enn noen gang både i USA og i resten av verden.

Søkkrikt hjertesukk
To måneder etter min tankefulle togtur fra New York til Washington DC er den økonomiske situasjonen i USA mer alvorlig enn noen gang, og president Barack Obama kommer ingen vei med sine løsningsforslag i Kongressen. Som om ikke dette var nok, kaster Warren Buffett en brannfakkel inn i debatten, i form av et dyptfølt hjertesukk i avisen New York Times.

”Våre ledere har oppfordret til ”delt oppofrelse”, men de sparte meg. Jeg sjekket med mine megarike venner for å høre om den finansielle smerten de venter seg, og lærte at også de har sluppet unna. Mens de fattige og middelklassen kjemper for oss i Afghanistan, og de fleste amerikanere sliter for å få endene til å møtes, fortsetter vi megarike å få våre ekstraordinære skattelettelser”, skriver Buffett i artikkelen Stop Coddling the Super-Rich, som har gått verden rundt denne høsten. Den 71 år gamle investoren avkler det finansielle og politiske systemet som har gjort ham rik. Slik viser han hvordan det som har vært den amerikanske drømmen for noen få, kan ha utviklet seg til et mareritt for de mange.

Tre år tidligere satt en annen av vårt tids mest innflytelsesrike økonomer, tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan, tilsynelatende rolig foran mikrofonen i den amerikanske Kongressen og kom med sitt bidrag til den amerikanske selvransakelsen:
”Jeg har funnet en feil i de modellene jeg nå innser utgjør den kritiske, funksjonelle strukturen som definerer hvordan verden fungerer, for å si det slik.”
For en setning! Den henger nesten ikke sammen, og på TV-klippet, som selvfølgelig er tilgjengelig på You-Tube, er det helt tydelig hvor nervøs den tidligere sentral­banksjefen er. Det ville vært så enkelt for denne intellektuelt overlegne mannen å tåkelegge sin egen rolle i bankene og finansmarkedenes ville spekulasjoner. Han lar seg heldigvis ikke friste.

”Så du innser at ditt verdenssyn, din ideologi, ikke var riktig – ikke fungerte”, oppsummerer utspørrer Henry Waxman. Han snakker langsomt. Forsiktig. Som en etterforsker som kjenner at han har en tilståelse.
”Nettopp”, svarer Greenspan, og innledet i samme øyeblikk det som vil tvinge seg frem som en grundig gjennomgang av hele det amerikanske trossystemet –selve kapitalismens virkemåte.
Men denne prosessen sitter langt inne, ifølge NRKs tidligere USA-korrespondent, Tove Bjørgaas.

”I dag har lobbyister fra USAs finansnæring så stor innflytelse over politikerne at de kan endre kapitalismens regler. Næringen bidrar med penger politikerne trenger for å bli gjenvalgt, og myndighetene henter eksperter til sentrale politiske posisjoner fra bankene,” skriver hun i sitt essay om kapitalismen som trossystem.
Denne situasjonen har lokket amerikanerne ut på gatene igjen. Tusenvis av mennesker har i høst samlet seg utenfor New York Stock Exchange, der de krever end­ringer i det finansielle systemet. Inspirert av demonstrasjonene på Tahrir-plassen i Egypt tidligere i år, har de beleiret gatene rundt Wall Street. De vil bort fra et politisk system der finansbransjen og bankene betaler seg ut av politisk kontroll. Et system der milliardærene styrer politikken – ikke omvendt.

“Det amerikanske folk forstår at ikke alle har fulgt reglene, og at Wall Street er et eksempel på det”, sa president Barack Obama under en direktesendt pressekonferanse fra Det hvite hus seks uker inn i okkupasjonen. Han ble umiddelbart straffet ved at finansfolket på Wall Street trakk pengestøtten til Obamas valgkamp – et perfekt eksempel nettopp på det systemet demonstrantene vil til livs.
“Politisk innflytelse er utrolig billig. Det er verdens mest underprisede vare”, sa Warren Buffett da jeg intervjuet ham hjemme i Nebraska i 2005. “Jeg kan møte med en hvilken som helst senator – det kan ikke du. Jeg trenger ikke engang å gi dem penger. Det holder at de tror jeg kan komme til å gjøre det. Det er ikke slik et demokrati skal virke”.

I Fulbrights ånd
Det er liten tvil om at USA står ved et politisk og ideologisk veiskille – jeg vil nesten kalle det en identitetskrise. Verdens eneste supermakt har vært frihetssøkende til det destruktive, og selvbevisst til det brutale. Gjennom sin frihandelsideologi har amerikanske politikere laget seg et globalt handelssystem som gjør verden flat, for igjen å sitere skribenten og Pulitzer-vinner Thomas L. Friedman. Kunsten blir nå å beherske konkurransen og samarbeidet som de flate – og stadig mykere  – strukturene representerer. Det er her tankegodset til senator William Fulbright kan komme oss alle til unnsetning.

“… å kritisere sitt land er å gjøre landet en tjeneste og yte det honnør. Det er en tjeneste fordi kritikken kan spore landet til å yte mer. Det er et kompliment fordi det beviser troen på at landet kan utvikle seg og gjøre det bedre,” sier senatoren i portrettet Den store dissidenten, av Dagbladets mangeårige kommentator Gudleiv Forr.
I jubileumsåret har den norske Fulbright Alumniforeningen nettopp valgt selvransakelsen, den vanskelige kritikken og kjærligheten som utgangspunkt for samtalen om forholdet mellom Norge og USA.

”Foreningens Nyhetsbrev gjennom 40 år bekrefter inntrykket av en politisk snill, til dels korrekt forening der møtene skulle være informative og ikke by på kritikk av USAs utenrikspolitikk. Det ville i så fall ikke være i Fulbrights ånd”, skriver foreningens styremedlem Marit Bakke i sin historiske gjennomgang av Fulbright Alumniforeningens første 40 år. ”Er vi en samfunnsaktør eller selskapsklubb”, spør hun videre.

I selvransakelsens navn har vi også invitert Lisa Cooper, leder i Democrats Abroad Norway, til å skrive om sitt liv som amerikaner i Norge. Hun kommer naturlig nok ikke unna Janteloven. ”Hvor ser du deg selv om fem år”, ble hun spurt av sjefen under sin første medarbeidersamtale. ”I din stol eller høyere opp”, svarte hun. Da ble det helt stille.

Samtlige av jubileumsforfatterne  – fagfolk, journalister, teknologer og filosofer – alle tidligere Fulbrightere – med et hederlig unntak av Lisa Cooper  – har fått utfordringen å skrive personlig og faglig om sitt forhold til USA.
”På mange måter er USA Norges kule storebror – lillebror halser alltid etter, livende redde for å gå glipp av noe kult som storebror driver med innenfor musikk eller populærkultur”, skriver seniorforsker Hilde Eliassen Restad ved NUPI, og peker på Norges dobbeltmoralske omgang med storebror: ”Vi latterliggjør den amerikanske misjonstrangen – inspirert av eksepsjonalismen – som alltid skal fortelle alle andre hvordan gjøre ting. Men samtidig forteller vi andre land hvordan lage fred, akkurat som USA gjør, bare med penger heller enn med våpen.”

Filosof og seniorforsker ved PRIO, Henrik Syse forteller hvordan han opplever å være konservativ i Norge, men liberal i USA. ”Det er som om jeg setter meg på høyre side på flyet idet jeg forlater Oslo, og så finner jeg ut at jeg på et eller annet vis er havnet på venstresiden åtte timer etterpå”, skriver han.

Jan Egeland, europadirektør i Human Rights Watch, tar et kraftig oppgjør med det han kaller norsk unnfallenhet i forhold til USAs utenrikspolitikk: ”Amerikansk utenrikspolitikk er både fascinerende og skremmende fordi den svinger så voldsomt mellom å gå på barrikadene for menneskerettigheter og demokrati for så å gå til sengs med de mørkeste krefter for å fremme ”nasjonale sikkerhetsinteresser”, skriver han i essayet Vi sviktet da våre allierte torturerte.

Mer optimistisk er Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, som beskriver amerikanernes sterke forhold til ytringsfrihet og -ansvar. Her slår de oss nordmenn ned i støvlene, ifølge Skartveit. USA stikker også av med den akademiske seieren i professor Bernt Hagtvets elleville dannelsesritt fra Kongsberg til Yale University. Langt fra konkurranseinstinktene finner vi imidlertid Dr. Steinar Bryn ved Nansen Dialogsenter. Han utforsker nettopp det tålmodige, langsiktige samarbeidet gjennom dialogprosesser i noen av verdens mest betente konflikter.
”Dialog er bevegelse. Debatt er posisjonering”, skriver Bryn.

Vi får også lese om det norsk-amerikanske samarbeidet som startet for 40 år siden – mot det som senere skulle bli Internett. André Årnes, Alumniforeningens styreformann, satt midt i det teknologiske smørøyet da han fullførte sin doktorgrad i teknologisk sikkerhet ved University of California Santa Barbara i 2006. Det gjorde også astrofysiker Pål Brekke, gjennom sitt samarbeid med NASA. Norske forskere er i dag verdensledende innen solfysikk og nordlysforskning, mye takket være et langt og nært samarbeid nettopp med USA.

Et annet 40-årsjubileum markeres også i år – nemlig rettferdighetens filosof, John Rawls og hans storverk A Theory of Justice. Boken er kanskje det verk i politisk filosofi som har hatt størst innflytelse i det 20. århundre – også i Norge, skriver professor Andreas Føllesdal.

Felles for alle som bidrar i jubileumsboken er at vi har tilbragt flere år av våre liv i USA. Vi har studert ved amerikanske universiteter og kjenner en dyp takknemlighet for alt hva dette landet har gitt oss av inspira­sjon, kunnskap og erfaringer – på godt som på vondt. Som advokatforeningens generalsekretær Merete Smith skriver i sitt essay om norsk rettslivs forhold til amerikansk rettstenkning  – det er fylt av tiltrekning og motstand.

”Borgerrettigheter og uavhengig rettspleie har vært fyrtårn også for vår kurs. Frihet sikret gjennom folkestyre og rettsorden har USA stått opp for, både på hjemmebane og i kamp for Norges fremtid. Men i vår tid opplever vi et amerikansk sidespor som bekymrer oss dypt, og som vi i en åpen samtale mellom venner må ta fram”, skriver Smith.

Og kanskje er det den samtalen USAs utenriksminis­ter Hillary Rodham Clinton sikter til når hun i sitt gratula­sjonsbrev oppfordrer oss til menneskeliggjøring av meningsmotstandere.
“Når ledere og innbyggere i ulike land finner felles grunn, har vi langt større muligheter til å behandle ulikheter fredfullt. Ved å forstå kulturen, språket og historien til andre land og folk, gjenkjenner vi lettere vår delte menneskelighet”, skriver hun i sin jubileumshilsen fra Washington DC.

Denne boken er vårt bidrag til den åpne samtalen. Midt i en forvirrende tid, som ifølge Henrik Syse byr på enkle kår for dem som liker å gjøre narr av amerikansk politisk debatt, er det liten tvil om at USA fortsatt vil tilby mange av løsningene på verdens fremtidige utfordringer. Tekniske gjennom selskaper som Google, Apple og Face­book – de akademisk nytenkende, representert ved de sterke universitetene og formidable formidlingskanaler som TED.com i California. Det er ikke tilfeldig at USA innehar de tre første plassene på listen av verdens mest besøkte steder – Times Square i New York med 39,2 millioner besøkende i året, Central Park med 38 millioner og Union Station i Washington DC med 37 millioner besøkende. Syv av Disneys fornøyelsesparker på tre kontinenter er blant reisemålene som trekker mest folk, ifølge den siste undersøkelsen til tidsskriftet Travel + Leisure.

Gjennom musikk, film og kommunikasjonsindu­strien er USA fortsatt verdens ubestridt største kulturelle eksportør og innehaver av myk makt. Vi inspireres av frihetslengselen og troen på menneskets egen skaperkraft, og ingen har vel formulert denne livsfilosofien bedre enn nylig avdøde Apple-gründer Steve Jobs, i sin legendariske tale til avgangsstudentene ved Stanford-universitetet i 2005.
”Stay hungry. Stay foolish”.

New Society
Det er vanskelig å se en makt i verden som står sterkere rustet til å komme styrket ut av en identitetskrise. Historien har vist at USA er i stand til å handle for å komme ut av økonomiske kriser og håndtere interne sosiale problemer. New Deal og the Great Society er de fremste eksemplene, fra henholdsvis 1930-årene under president Franklin D. Roosevelt og 1960-årene under president Lyndon B. Johnson. Begge viste politisk mot, styrke og kløkt da de fikk vedtatt tiltak for – i 1930-årene – å sette ny fart i landbruket, banker, jernbane- og veibygging, kunstnerisk virksomhet, og – i 1960-årene – å redusere fattigdom og raseforskjeller. Både New Deal og The Great Society ble gjennomført på tross av motstand i Kongressen. Det er disse reformene som nå er under press. Vi går spennende tider i møte – uavhengig av hvem som går seirende ut av presidentvalget neste høst.

Som redaktør benytter jeg anledningen til å gratulere Fulbright Alumniforeningen med 40-årsjubiléet, og samtidig takke for den redaksjonelle friheten de har gitt meg i arbeidet med denne boken. Jeg vil også takke alle travle bidragsytere som har gjort dette jubileumsskriftet mulig. Takk også til Petter Næss og gjengen hans på Fulbright-kontoret for gode innspill og støtte underveis.

Til slutt gjenstår bare mitt herlige redak­sjonsråd, bestående av Stina Reksten, for tiden i Afghanistan for FN, Ellen Kjos-Kendall, seniorråd­giver hos DnB og min stødige høyre hånd, Marit Bakke, professor ved Universitetet i Bergen. Redaksjonsmøtene med livlige diskusjoner, makroner og generelt høyt inntak av karbohydrater, har vært ren inspirasjon og glede. 

Og nå – kjør dialog!